Absurd fiksjon

Absurd fiksjon er en litterær sjanger, som oftest i form av romaner, skuespill eller dikt som fokuserer på erfaringer fra en situasjon hvor de ikke kan finne noen iboende mening i livet, oftest representert ved meningsløse handlinger og hendelser. Vanlige elementer i absurd fiksjon er satire (morsom spotting av mennesker), svart humor, uoverensstemmelse og det kontroversielle om den filosofiske tilstanden å være «ingenting». Verk innen absurd fiksjon utforsker ofte agnostiske eller nihilistiske temaer. Selv om en god del av absurd fiksjon kan være humoristisk eller irrasjonell, er kjennetegnet av sjangeren hverken komedie eller tull, men snarere studiet av å være hensiktsløs og filosofisk absurd. Absurd fiksjon dømmer sjeldent karakterer eller deres handlinger, den oppgaven er blitt gitt til leseren. Heller ikke fortellingenes moral er helt klar, og temaer eller karakterers realiseringer er ofte tvetydige, dersom det i det hele tatt er en. Absurd fiksjon har heller ikke en fast struktur, i den form at det ikke (nødvendigvis)går fra stigende handling, til klimaks, til fallende action, etc. Absurd fiksjon er i stor grad påvirket av de samme tankegangene som det filosofiske absurdismen.

Kilder:

http://en.wikipedia.org/wiki/Absurdist_fiction

Myten om Sisyfus

Boken tar for seg Sisyfus, som er av gresk mytologi. Sisyfus var en konge, og han var slu. Han lurte Hades når Hades skulle sette han i kjeder, så fikk Sisyfus lurt Hades i disse kjedene. På grunn av at Hades som også tar livene til menneskene, var det da ingen som døde. Dette førte til at ingen kunne ofre liv til gudene, og gamle mennesker fikk ikke dø og måtte lide. Gudene ble da veldig sinte, og dømte Sisyfus til evig arbeid. Dette arbeidet går ut på at Sisyfus må dytte en stor stein opp en bratt bakke, og når steinen kom helt opp så rullet den ned igjen. Dette måtte Sisyfus for evig. Dette er det Albert Camus tar for seg og forklarer som det absurde. Han sier at dersom Sisyfus har et falskt håp om at steinen ikke ruller ned igjen, og at han en dag blir ferdig med arbeidet, vil han være ulykkelig på grunn av at han ser frem til noe bedre som ikke kommer. Camus sier derimot at dersom Sisyfus aksepterer det absurde, at han kommer til å gjøre det for evig, vil han være lykkelig. Det er fordi da innser han ikke har noe bedre å se frem til. Dette er en analogi for hvordan mennesket som samfunn og individer lever i dag. Han sier at vi skaper oss falskt håp for å gi livet mening, dette gjør man når man tror på en gudommelig kraft eller på eksistensialismen, men også på et lavere nivå, hvor hvert menneske ønsker seg noe som ikke kan skaffes.

Kilde:

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Myth_of_Sisyphus

Albert Camus

Albert Camus var født 7. November 1913 i Algerie. Camus tok utdannelsen sin i Universitetet i Algerie. Han fikk tuberkulose i 1930. Flyttet til Frankrike i 1940 der han etter hvert ble med i motstandsstyrken til Frankrike mot Tyskland under andre verdenskrig. I 1942 skrev Camus sin bok «Myten om Sisyfus» som er en beskrivelse av den absurde livsopplevelse, der hovedtemaet er selvmord. For denne boken og hans syn på det absurde fikk han Nobels litteraturpris i 1957. Han døde i 4. januar 1960 i en bilulykke i Frankrike, noe som er ironisk for han hadde tidligere sagt at den mest absurde måten å dø på, var i en bilulykke.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Camus

https://www.youtube.com/watch?v=tqgmL1vZ8G4

Absurdisme

I filosofien vil «det absurde» referere til konflikten mellom a) den menneskelige tendens til å søke iboende verdi og mening i livet, og b) menneskets manglende evne til å finne en. I denne sammenhengen betyr ikke absurd «logisk umulig», men heller «menneskelig umulig». Universet og menneskesinnet i seg selv skaper ikke det absurde, men snarere det absurde oppstår når de to eksisterer samtidig, men med motstridende natur. Absurdisme er derfor en filosofi med tanke som sier at innsatsen til mennesker å finne iboende mening til slutt vil mislykkes, og er dermed absurd, fordi selve mengden av informasjon og all usikkerheten gjør vissheten umulig. Allikevel mener noen absurdister at man bør omfavne den absurde tilstanden til menneskeheten mens man fortsetter å utforske og søke etter mening. Som en filosofi vil absurdismen også utforske det fundamentale angående det absurde og hvordan individer, når de blir bevisst på det absurde, burde svare på det.

Absurdisme er veldig nært knyttet til eksistensialisme og nihilisme, og har sin opprinnelse i det 19. århundrets danske filosof Søren Kierkegaard, som valgte å konfrontere det absurde ved å utvikle den eksistensialistiske filosofien. Absurdismen som et trossystem ble en egen gren innen eksistensialisme, og kom fra den fransk-algeriske filosof og forfatteren Albert Camus da han avviste visse aspekter fra noen filosofiske tankeganger, og publiserte sitt essay «Myten om Sisyfos». Etter andre verdenskrig var samfunnet tilrettelagt for absurdisme og gjorde at det fikk en populær utvikling.

Kilder:

http://en.wikipedia.org/wiki/Absurdism

Eksistensialismen og nihilismen

Eksistensialismens konklusjon er at siden man lager sin egen mening med livet, bør livet leves til det fulleste for å oppfylle denne meningen. Rett og slett leve med lidenskap. Derfor er også eksistensialismen negativt innstilt mot religioner og det “overjordiske”. Slike livssyn kan virke hemmende på det å skape sin egen mening med livet, og det å leve livet slik en selv ønsker å leve det.

Nihilisme, på en annen side, konkluderer at det ikke betyr noe hva vi velger å gjøre, fordi livet ikke gir mening. Mange nihilister er derfor ofte veldig pessimistiske i tankegangen sin, noe man kan se bland annet i litteratur de har skrevet. Med andre ord mener nihilister at livet ikke har mål og mening, og at mennesker ikke har noen egenverdi.

Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/Nihilism
http://no.wikipedia.org/wiki/Eksistensialisme

Introduksjon

Hei! På denne bloggen skal jeg skrive om Absurdismen, hva den går ut på, når den er/var og snakke litt om noen personer som er viktig å få med seg.
Først begynner jeg med en introduksjon om hva eksistensialismen og nihilismen er. Deretter er det videre til absurdismen i seg selv, og da videre til Albert Camus og hans verk «Myten om Sisyfus». Til slutt er det kort om hvordan dette er brukt i litteraturen.